Det er en ny opplevelse for oss å feire våre hellige grunnleggere så langt fra Cîteaux. Vi bodde i mange år på selve stedet der vår orden ble grunnlagt og kunne minnes, og av og til nesten sanse deres fysiske nærvær. På Munkeby kan man føle seg som i eksil, fjernt fra de andre, langt fra Cîteaux, dette navnet som har en så spesiell klang i deres hjerter som føler seg som cisterciensere.
Men når man betrakter det nærmere, merker vi at vi på vår måte lever særskilt nær våre grunnleggere. I begynnelsen, før navnet Citeaux kom i vanlig bruk, snakket man om Det Nye Klosteret. Og nettopp nå, selv om vi på dette stadium bare er en for-grunnleggelse, er også vi et nytt kloster. Selve huset vi bor i skal senere bli gjestehus, men vi ber i et kapell, mediterer over Ordet i skriptoriet og arbeider i ysteriet, slik man gjør i et etablert kloster. En annen likhet er at vi også er grunnleggere, for vi som har vårt liv og arbeid her er det, selv om det Guds verk som blir satt ut i livet her går langt ut over vårt beskjedne bidrag.
Men dette er likevel utvendige ting. Hvordan høster vi på vår måte de samme erfaringer som våre grunnleggere gjorde? Vi er i en begynnerfase, en egen ventetid der fremtiden er ukjent. Vi tror på fremtiden, på løftet, men vi vet ennå ikke hvordan alt kommer til å gå; det en ørkenvandring. Denne tiden var tung og vanskelig for våre fedre i Citeaux, helt til den eksplosjonen og ekspansjonen som inntraff da sankt Bernard av Clairvaux og hans følge kom. Denne røffe, usikre tiden bidrar til å skjerpe oss, kvitte oss med bånd, leve i fattigdom. Vi kjenner til hvordan våre fedre søkte fattigdommen, og hvordan de knyttet all nød og armod i sin historie til Kristi fattigdom. Riktignok lever ikke vi i materiell usikkerhet, men likevel merker vi enkelte ganger, siden vi bare er fire stykker, at vi må ta tak i mange ting, finne gode løsninger, ikke gå oss vill. Da blir Benedikts regel en rettesnor, slik den var det for våre fedre som ønsket å føre den tilbake til sin opprinnelige form. Det krever et sprang i det ukjente i tillit til Guds hjelp, likesom for israelittene i ørkenen. Og ofte får vi hjelp, finner svar, kommer frem til uventede løsninger og blir overveldet av Guds nåde.
La oss gå videre i Roberts, Alberics og Stephens fotspor, siden vi er blitt kalt til å følge deres vei på ny.
