I november fikk vi et bilde a Maria. Det var sendt av vår venn Karl Gervin som er prest i Oslo Domkirke, og originalen er en statue Turid Angell Eng har laget. Stortingets presidentskap ga den til Domkirken under et jubileum for noen år siden, og det minner oss om at kirke og stat ikke er formelt skilt i Norge. Vi er blitt glad i denne ”lutherske Maria” som henger i kapellet vårt. Hun er oss særlig nær nå i advent, mens vi ser frem mot jul. Hun inspirerte meg til prekenen den 8. desember:
”I Efeserbrevet kretser Paulus omkring Guds frelsesplan, slik den var fra opphavet av, på en måte som gjør det lettere å tilegne seg mysteriet med Marias ubesmittede unnfangelse – som vil si at hun er velsignet, har fått nåde og er uten synd. Heller enn å snakke om at Maria er ”privilegert” er han opptatt av hvordan det ”enestående” er at hun i sitt liv foregriper Guds vilje med våre liv som mennesker. At hun forble jomfru som mor, og at hun ble legemlig opptatt i himmelen, kan forstås på samme måte. Maria er allerede en del av det nye skaperverket, hun har gått over skillet – mens Johannes døperen på sin side fremdeles tilhører den gamle tid. Ireneus sier at Maria er den nye Eva, med Kristus som den nye Adam.
Hva er hensikten med å insistere på Maria i denne sammenhengen, når alt dette er gitt oss gjennom Kristi menneskevorden? For meg ser poenget ut til å være hvor nær hun som menneske er oss som mennesker. At hun er menneske på dette vis foregriper den kommende tids måte å være menneske på – som med ett er nær og til å ta og føle på.
Det er dette jeg setter pris på å betrakte i bildet som henger bak meg her i kapellet. Først og fremst ser man en kvinne som holder et barn på knærne. I motsetning til ham har hun ingen glorie, og det er ikke noe som skiller henne fra en vanlig kvinne. Og likevel er denne vanlige kvinnen ubesmittet, helt hellig som våre ortodokse venner gjerne sier, bildet på vår oppnådde nye menneskelighet, bærer av Kristus.”
