Så er vi altså på plass i huset vårt. Vi føler oss hjemme og er blitt glad i dette stedet. De store og velplasserte vinduene viser oss skjønnheten i omgivelser som er med oss hele tiden – åsrygger dekket av trær på den ene siden og et rundskue mot rekker av fjell på den andre, et jorde med naboens nysgjerrige kuer som har oppdaget disse litt underlige innflytterne. Huset er romslig og skråtak bidrar vesentlig til en god romfølelse. Det store vinduet på korveggen i det lille kapellet vårt bringer også naturen tett på oss. Alter, lesepult, ikon og tabernakel har allerede funnet gode plasseringer. Cîteaux har gitt oss et polykromt krusifiks fra 1400-tallet som vi ennå ikke er helt sikre på hvor skal henge. Men ganske raskt har vi altså et godt sted å be.
Da vi kom fredag kveld begynte vi å pakke ut esker. Transportøren hadde håndtert dem bra, og selv om vi hadde vært urolige for både det ene og det andre kom alt godt og uskadd frem, og det var ikke selvsagt. Vår gode venn Alan og naboer lesset alt av. Huset var allerede langt på vei møblert slik at vi kunne installere oss.
Vi hadde opplevd sterke øyeblikk i forbindelse med avreisen og avskjeden fra mange gode venner og fra brødrene i Cîteaux – med utsendelsesgudstjeneste torsdag, og så adjø med dem alle fra de eldste til de yngste foran klosteret klokken halv seks fredag morgen.
På flyplassen i Roissy fikk vi en overraskelse. Vår bror Cyrille hadde glemt sitt identitetskort – det må ha skjedd i forbindelse med presset under de siste forberedelsene – og identifikasjonsbevis er nødvendig for å slippe om bord i fly. Dette gjorde det uventet og nødvendig for Abbeden og Cyrille å vente til søndag med å slutte seg til oss andre. Det var kanskje forsynlig at alle forandringene for vår tilårskomne bror ble ordnet slik.
Vi ble også overrasket på flyplassen i Trondheim. Der ble vi tatt imot med norsk flagg for søster Rosemary fra Tautra og en blomsterbukett til søster Bénédicte de Berkel, som skulle ha ansvar for en retrett hos søstrene våre – og naturligvis var Alan der. Sammen med dem var også en ung amerikaner, Brendan, en kraftig fyr som har vært på gjennomreise på Tautra, men også har hjulpet oss med å komme i orden. Nå begynte vi å høre en setning som skulle gjentas mange ganger de følgende dagene: ”Velkommen til Norge!”. Dette er det samme fellesskapet som kommer til uttrykk ved avreise og ankomst, selv om ordene er forskjellige: ”Dere forlater oss, vi skal ikke se dere” og ”Velkommen, vi er glade for at dere er kommet”. Slik er båndene som holder både våre menneskeliv sammen og som binder oss til Gud – nærvær og adskillelse, slik man sterkt kan oppleve det når våre liv gjennomgår store forandringer.
I dagene som fulgte har vi så fortsatt med å få tingene på plass. Det dreier seg om ganske konkrete ting, detaljer som må rettes opp, småting som mangler, monteringen av vårt nye ysteri som vi vil at skal være i funksjon så snart som mulig. Postkassen er hengt opp og dere kan skrive til oss, søppelkasser til avfallet er kommet …
Nå skal vi etter hvert komme oss gjennom høstregnet mens vi forbereder oss på vinteren. Mye omsorg og kjærlighet er på plass for å ledsage oss på veien, i Kristi etterfølgelse her oppe i det høye nord.
