Lørdag 13 mars 2010 kom våre venner Madeleine og Alan, med en relikvie til oss av sankt Robert av Molesmes, i et vakkert sort relikvieskrin, formet som en lykt, med runde glassruter på alle fire sider. Forhistorien er følgende: På slutten av 2008 ville den kristne kommuniteten i Molesmes gi en relikvie til Cîteaux i anledning en overflytning av sankt Roberts levninger. Vår abbed tenkte straks at denne relikvien skulle være til Munkeby. Medlemmer av vår lille kommunitet i Munkeby feirer derfor overflytningen av relikvien i Molesmes med glede.
Feiring av relikvier er ikke spesielt egnet i et protestantisk land. La oss ikke glemme at en av fruktene av reformasjonen i dette området var å sørge for at den nøyaktige lokaliseringen av sankt Olavs grav gikk i glemmeboken. Likevel har vi, som så ofte skjer her i Norge, merket oss våre naboers interesse, respekt og åpenhet overfor en annerledes tradisjon når noe uventet inntreffer.
Hvordan kan man formidle meningen med relikvier i en trossammenheng? Profeten Esekiel kan hjelpe oss: De tørre knoklene han så ligge i en dal kommer til live igjen og blir dekket av kjøtt. Kjøttet blir besjelet av den hellige ånd. Åndens hellighet helliggjør dem med slik kraft at de blir kalt til å gjenoppstå. Det er dette folkefromheten instinktivt forstår når den ærer helgenenes relikvier, uten at det ligger noe magisk i det. Hver og en er kalt til å la sin kropp bli helliggjort ved Ånden slik at den blir Guds tempel, for Gud selv er blitt ”kjød av vårt kjød” og ”ben av våre ben”, i følge Bibelen.
Robert er ikke en hvem som helst. Han tilhører Cîteaux ved det faktum at han satte sin autoritet bak grunnleggelsen av Det Nye Klosteret, og var med den lille gruppen munker som grunnla det. Men historien er aldri enkel: ett år etter at han kom, måtte han vende tilbake til Molesmes sammen med noen av munkene. ”Exordium parvum”, Cîteauxs opprinnelige tekst, fremstiller ham i et tvetydig lys. Man omtaler hans ”vanlige ustadighet”: Ligger det en snev av å føle seg forlatt i det?
Hva kan vi på Munkeby lære av hans erfaring? I fremstillingen av Cîteauxs grunnleggere, lever han sammen med Alberic og Stefan etter sankt Benedikts Regel. Roberts intuisjon var at gjenoppdagelsen av den opprinnelige Regelen var tilstrekkelig til å bevare et autentisk klosterliv. Det gjelder oss også i dag. Man kan tolke Roberts ”ustadighet” som en svakhet, men også som en gave, en åpenhet til å la seg lede på ukjente veier, ved å gi avkall på egne planer og visjoner. Munkebys eventyr innbyr oss til det samme. I vårt kapell binder sankt Robers diskré nærvær oss til dette stedet, og knytter vårt eventyr til det andre, som førte Robert til Cîteaux på slutten av det 1200-tallet. Munkene på Munkeby, hvis levninger ligger begravd i Nord-Trøndelags jord, visste som oss hva de skyldte Robert, og slik føler vi oss nærmere dem.
