på veien
Når vi i kveld hører Lukas’ beretning om Jesus som viser seg for disiplene på vei til Emmaus, står vi overfor en spesiell manifestasjon av den Oppstandne. Vi er ikke lenger ved den tomme graven med englene som forkynner for kvinnene at han ikke lenger er der, vi er på veien. Og om vi følger denne veien kan den føre oss til Munkeby, til Finland og til og med til Burgund (sammen med dem som deltar i denne feiringen).Hvordan skal vi kunne kjenne igjen ledsageren som kan forklare meningen med det vi opplever ved å fortolke Skriften for oss? For vi er nær disse to disiplene som av og til blir rammet av tvil, skuffelse eller meningsløshet.
Når det gjelder oppstandelsen er det en vanskelighet, men også en fordel: vanskelighet, fordi det ikke foreligger noen oppsiktsvekkende, konkret hendelse. Vi må ha tiltro til fjerne vitner, og slik kan man lett komme til å tvile. Men en fordel, når vi vet at de samme fjerne vitnene har måttet anstrenge seg for å ta innover seg og fortolke de ser og hører for å kunne gjenkjenne den Oppstandne: slik står vi dem nær. Dette gjaldt særlig disiplene på vei til Emmaus: de kjente ikke igjen Jesus før etter at Skriften var lest om igjen og han brøt brødet, som ga dem meningen med det som hadde skjedd: at Jesu død, den verst tenkelige, er blitt kilden til liv, at hensikten med historien fører til dette livet, og at dette nye livet er definitivt, for døden har ikke lenger kontroll over det.
Menneskeslektens langvarige forventning og håp om et liv hvor døden ikke har kontroll, mot et liv som ikke lenger er truet, blir virkeliggjort i den spesielle historien om mennesket Jesus, som på samme tid er sterk og svak: svak fordi det dreier seg om et tegn i fortid hvis manifestasjon er vanskelig å fatte; sterk fordi denne hendelsen slutter seg til vår forventning og er fullkommengjørelsen av det som ble forkynt.
Hvis vi har fått nåde til å tro på Jesu oppstandelse, er det vår oppgave å la den vise seg i vårt liv her og nå, både med sin styrke og sin svakhet. Den er svak, for den synes ikke reelt å ha forandret forløpet av verdensbegivenhetene, men den nøkkelen den gir oss til å åpne våre dødelige liv mot et liv der døden ikke lenger har kontroll, forandrer vårt syn på livet radikalt. Det er tilstrekkelig at det har hendt en eneste gang i menneskehetens historie, for etter det er ingenting lenger slik det var før.
