Lukasevangeliets lignelse om sauen som ble tapt og funnet igjen, som vi nettopp hørte, leder oss til meningen med Jesu Hjertefest.

Hvorfor er det større glede i himmelen over en enkelt synder som omvender seg enn for nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse? Som om sauen som hadde gått seg vill eller synderen var mer verd enn de andre. Her rører vi ved det kjærlighetens mysterium som setter  uendelig pris på alle, men også på hver enkelt. Siden kjærligheten er uuttømmelig, kan den deles uten å miste sitt innhold. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men sjalusi som får en til å tro at man taper ved å dele kjærligheten med andre.

Sjalusi er dessverre vanlig: fariseerne og de lærde som ikke godtar at Jesus spiser med tollere og syndere, eller som ganske enkelt ikke tåler at Jesus spiser med noen andre enn dem selv. De finnes over alt, og la oss ikke si for raskt at vi ikke hører til blant dem.

Jesu hjertefest lærer oss å elske på en menneskelig måte ved å betrakte hvordan Gud elsker: Hvordan henger det sammen?

I den åndelige tradisjon taler man ofte om inkarnasjonen som om Gud plasserer seg på vårt menneskelige, sanselige nivå, for at vi skal kunne vende tilbake til ham ved å forlate det nivå vi er på, for uten det, uten å være kommet fra Gud, ville vi ikke vært i stand til det. Det er en slags utveksling mellom det guddommelige og det menneskelige: Gud blir menneske for at vi skal bli Gud.

Men evangeliet ber oss om å gå enda lenger; hvis vi kan bli som Gud, er det fordi Gud er som oss, og det er ved å betrakte hvordan Gud handler at vi lærer hvordan vi bør være.

Jesus viser oss Faderen ved sin menneskelige væremåte, og Faderen setter så uendelig stor pris på hver enkelt at han forlater alt for å lete etter og finne den som er fortapt. Det er det vi må lære for selv å kunne eksistere, med andre ord å bli befridd fra sjalusien for å kunne fortape seg i den kjærlighet som setter hele sin pris på den annen.

på veien

Når vi i kveld hører Lukas’ beretning om Jesus som  viser seg for disiplene på vei til Emmaus, står vi overfor en spesiell manifestasjon av den Oppstandne. Vi er ikke lenger ved den tomme graven med englene som forkynner for kvinnene at han ikke lenger er der, vi er på veien. Og om vi følger denne veien kan den føre oss til Munkeby, til Finland og til og med til Burgund (sammen med dem som deltar i denne feiringen).Hvordan skal vi kunne kjenne igjen ledsageren som kan forklare meningen med det vi opplever ved å fortolke Skriften for oss? For vi er nær disse to disiplene som av og til blir rammet av tvil, skuffelse eller meningsløshet.

Når det gjelder oppstandelsen er det en vanskelighet, men også en fordel: vanskelighet, fordi det ikke foreligger noen oppsiktsvekkende, konkret hendelse. Vi må ha tiltro til fjerne vitner, og slik kan man lett komme til å tvile. Men en fordel, når vi vet at de samme fjerne vitnene har måttet anstrenge seg for å ta innover seg og fortolke de ser og hører for å kunne gjenkjenne den Oppstandne: slik står vi dem nær. Dette gjaldt særlig disiplene på vei til Emmaus: de kjente ikke igjen Jesus før etter at Skriften var lest om igjen og han brøt brødet, som ga dem meningen med det som hadde skjedd: at Jesu død, den verst tenkelige, er blitt kilden til liv, at hensikten med historien fører til dette livet, og at dette nye livet er definitivt, for døden har ikke lenger kontroll over det.

Menneskeslektens langvarige forventning og håp om et liv hvor døden ikke har kontroll, mot et liv som ikke lenger er truet, blir virkeliggjort i den spesielle historien om mennesket Jesus, som på samme tid er sterk og svak: svak fordi det dreier seg om et tegn i fortid hvis manifestasjon er vanskelig å fatte; sterk fordi denne hendelsen slutter seg til vår forventning og er fullkommengjørelsen av det som ble forkynt.

Hvis vi har fått nåde til å tro på Jesu oppstandelse, er det vår oppgave å la den vise seg i vårt liv her og nå, både med sin styrke og sin svakhet. Den er svak, for den synes ikke reelt å ha forandret forløpet av verdensbegivenhetene, men den nøkkelen den gir oss til å åpne våre dødelige liv mot et liv der døden ikke lenger har kontroll, forandrer vårt syn på livet radikalt. Det er tilstrekkelig at det har hendt en eneste gang i menneskehetens historie, for etter det er ingenting lenger slik det var før.

Feiring av relikvier er ikke spesielt egnet i et protestantisk land. La oss ikke glemme at en av fruktene av reformasjonen i dette området var å sørge for at den nøyaktige lokaliseringen av sankt Olavs grav gikk i glemmeboken. Likevel har vi, som så ofte skjer her i Norge, merket oss våre naboers interesse, respekt og åpenhet overfor en annerledes tradisjon når noe uventet inntreffer.

Hvordan kan man formidle meningen med relikvier i en trossammenheng? Profeten Esekiel kan hjelpe oss: De tørre knoklene han så ligge  i en dal kommer til live igjen og blir dekket av kjøtt. Kjøttet blir besjelet av den hellige ånd. Åndens hellighet helliggjør dem med slik kraft at de blir kalt til å gjenoppstå. Det er dette folkefromheten instinktivt forstår når den ærer helgenenes relikvier, uten at det ligger noe magisk i det. Hver og en er kalt til å la sin kropp bli helliggjort ved Ånden slik at den blir Guds tempel, for Gud selv er blitt ”kjød av vårt kjød” og ”ben av våre ben”, i følge Bibelen.

Robert er ikke en hvem som helst. Han tilhører Cîteaux ved det faktum at han satte sin autoritet bak grunnleggelsen av Det Nye Klosteret, og var med den lille gruppen munker som grunnla det. Men historien er aldri enkel: ett år etter at han kom, måtte han vende tilbake til Molesmes sammen med noen av munkene. ”Exordium parvum”, Cîteauxs opprinnelige tekst, fremstiller ham i et tvetydig lys. Man omtaler hans ”vanlige ustadighet”: Ligger det en snev av å føle seg forlatt i det?

Hva kan vi på Munkeby lære av hans erfaring? I fremstillingen av Cîteauxs grunnleggere, lever han sammen med Alberic og Stefan etter sankt Benedikts Regel. Roberts intuisjon var at gjenoppdagelsen av den opprinnelige Regelen var tilstrekkelig til å bevare et autentisk klosterliv. Det gjelder oss også i dag. Man kan tolke Roberts ”ustadighet” som en svakhet, men også som en gave, en åpenhet til å la seg lede på ukjente veier, ved å gi avkall på egne planer og visjoner. Munkebys eventyr innbyr oss til det samme. I vårt kapell binder sankt Robers diskré nærvær oss til dette stedet, og knytter vårt eventyr til det andre, som førte Robert til Cîteaux på slutten av det 1200-tallet. Munkene på Munkeby, hvis levninger ligger begravd i Nord-Trøndelags jord, visste som oss hva de skyldte Robert, og slik føler vi oss nærmere dem.

Siden Jesus ble fristet i ødemarken, må vi vente oss at også vi blir det, og ikke bli opprørt over fristelsen, for står er ikke over Herren. Våre fristelser som munker i Norge, med enkelte unntak, er uten tvil de samme som andres: fristelsen til å bli nedslått overfor oppgaver som virker for store, fristelsen til å vende tilbake som jødene i ørkenen, for ikke å bli værende på dette stedet hvor det ikke er noe interessant, fristelsen til å gjøre det enklere ved å oppfylle våre behov med én gang uten å vente,  hvile og atsprede oss: ”si at disse steinene skal bli til brød”.

Jesus’ klare svar forvirrer oss, de treffer øyeblikkelig målet og ødelegger motstanderen. Fristeren er nesten latterlig, for hans snarer virker nærmest grove ved siden av Jesus’ overlegenhet. Hva er da Jesus’ hemmelighet? Det skulle vi gjerne ha visst for å kunne motstå fristelsen like lett som ham. Jesus bærer en sannhet som fyller ham helt, i lydighet til sin Far, og som vil føre ham like til korset, til timen da fristeren kommer tilbake og kampen blir tyngre. Intet kan få ham til å vike fra denne sannheten: hans hjerte og samvittighet er ikke delt, men forenet. Da blir fristelsen som en pil som knekker mot en klippe. Vårt kristne målsetning om å følge Kristus kan finne denne renheten i fastetiden, da kommer fristelsen til å falle fra hverandre av seg selv.

Svaret er uten tvil vakkert, men vi er ikke Jesus, og vår hjerte er og blir splittet og svakt. I vår monastiske situasjon der vi følger etter Jesus i ødemarken i Nord, blir vi konfrontert med dette paradokset: ødemarken er stedet der fristelsen er mest ondartet, vi er ubeskyttede, som i denne iskalde vinden som blåser for øyeblikket. Den som begir seg ut i ødemarken er utsatt, for han har ikke mulighet for å gjemme seg eller unngå strid. Men samtidig er ørkenen stedet der Gud gir manna som tilstrekkelig næring for at den som ikke er utstyrt for det ikke skal gi opp, men fortsette å gå. Denne næringen er i sitt innerste vesen Guds ord. Det blåser nytt liv i vår tro og gir oss fornyet tillit, for det vitner om at Gud ikke forlater sitt folk. Det gjenoppliver vår kjærlighet ved å minne oss om vår Guds overveldende raushet. Herre, hva skulle vi frykte? For du er den Sterke som er med oss i kampen i ødemarken, og det er godt for oss å være utsatt, for vi har ingen annen klippe enn deg som kan gi oss ly.

Det er en ny opplevelse for oss å feire våre hellige grunnleggere så langt fra Cîteaux. Vi bodde i mange år på selve stedet der vår orden ble grunnlagt og kunne minnes, og av og til nesten sanse deres fysiske nærvær. På Munkeby kan man føle seg som i eksil, fjernt fra de andre, langt fra Cîteaux, dette navnet som har en så spesiell klang i deres hjerter som føler seg som cisterciensere.

Men når man betrakter det nærmere, merker vi at vi på vår måte lever særskilt nær våre grunnleggere. I begynnelsen, før navnet Citeaux kom i vanlig bruk, snakket man om Det Nye Klosteret. Og nettopp nå, selv om vi på dette stadium bare er en for-grunnleggelse, er også vi et nytt kloster. Selve huset vi bor i skal senere bli gjestehus, men vi ber i et kapell, mediterer over Ordet i skriptoriet og arbeider i ysteriet, slik man gjør i et etablert kloster. En annen likhet er at vi også er grunnleggere, for vi som har vårt liv og arbeid her er det, selv om det Guds verk som blir satt ut i livet her går langt ut over vårt beskjedne bidrag.

Men dette er likevel utvendige ting. Hvordan høster vi på vår måte de samme erfaringer som våre grunnleggere gjorde? Vi er i en begynnerfase, en egen ventetid der fremtiden er ukjent. Vi tror på fremtiden, på løftet, men vi vet ennå ikke hvordan alt kommer til å gå; det en ørkenvandring. Denne tiden var tung og vanskelig for våre fedre i Citeaux, helt til den eksplosjonen og ekspansjonen som inntraff da sankt Bernard av Clairvaux og hans følge kom. Denne røffe, usikre tiden bidrar til å skjerpe oss, kvitte oss med bånd, leve i fattigdom. Vi kjenner til hvordan våre fedre søkte fattigdommen, og hvordan de knyttet all nød og armod i sin historie til Kristi fattigdom. Riktignok lever ikke vi i materiell usikkerhet, men likevel merker vi enkelte ganger, siden vi bare er fire stykker, at vi må ta tak i mange ting, finne gode løsninger, ikke gå oss vill. Da blir Benedikts regel en rettesnor, slik den var det for våre fedre som ønsket å føre den tilbake til sin opprinnelige form. Det krever et sprang i det ukjente i tillit til Guds hjelp, likesom for israelittene i ørkenen. Og ofte får vi hjelp, finner svar, kommer frem til uventede løsninger og blir overveldet av Guds nåde.

La oss gå videre i Roberts, Alberics og Stephens fotspor, siden vi er blitt kalt til å følge deres vei på ny.

”I Efeserbrevet kretser Paulus omkring Guds frelsesplan, slik den var fra opphavet av, på en måte som gjør det lettere å tilegne seg mysteriet med Marias ubesmittede unnfangelse – som vil si at hun er velsignet, har fått nåde og er uten synd. Heller enn å snakke om at Maria er ”privilegert” er han opptatt av hvordan det ”enestående” er at hun i sitt liv foregriper Guds vilje med våre liv som mennesker. At hun forble jomfru som mor, og at hun ble legemlig opptatt i himmelen, kan forstås på samme måte. Maria er allerede en del av det nye skaperverket, hun har gått over skillet – mens Johannes døperen på sin side fremdeles tilhører den gamle tid. Ireneus sier at Maria er den nye Eva, med Kristus som den nye Adam.

Hva er hensikten med å insistere på Maria i denne sammenhengen, når alt dette er gitt oss gjennom Kristi menneskevorden? For meg ser poenget ut til å være hvor nær hun som menneske er oss som mennesker. At hun er menneske på dette vis foregriper den kommende tids måte å være menneske på – som med ett er nær og til å ta og føle på.

Det er dette jeg setter pris på å betrakte i bildet som henger bak meg her i kapellet. Først og fremst ser man en kvinne som holder et barn på knærne. I motsetning til ham har hun ingen glorie, og det er ikke noe som skiller henne fra en vanlig kvinne. Og likevel er denne vanlige kvinnen ubesmittet, helt hellig som våre ortodokse venner gjerne sier, bildet på vår oppnådde nye menneskelighet, bærer av Kristus.”

Så er vi altså på plass i huset vårt. Vi føler oss hjemme og er blitt glad i dette stedet. De store og velplasserte vinduene viser oss skjønnheten i omgivelser som er med oss hele tiden – åsrygger dekket av trær på den ene siden og et rundskue mot rekker av fjell på den andre, et jorde med naboens nysgjerrige kuer som har oppdaget disse litt underlige innflytterne. Huset er romslig og skråtak bidrar vesentlig til en god romfølelse. Det store vinduet på korveggen i det lille kapellet vårt bringer også naturen tett på oss. Alter, lesepult, ikon og tabernakel har allerede funnet gode plasseringer. Cîteaux har gitt oss et polykromt krusifiks fra 1400-tallet som vi ennå ikke er helt sikre på hvor skal henge. Men ganske raskt har vi altså et godt sted å be.

Da vi kom fredag kveld begynte vi å pakke ut esker. Transportøren hadde håndtert dem bra, og selv om vi hadde vært urolige for både det ene og det andre kom alt godt og uskadd frem, og det var ikke selvsagt. Vår gode venn Alan og naboer lesset alt av. Huset var allerede langt på vei møblert slik at vi kunne installere oss.

Vi hadde opplevd sterke øyeblikk i forbindelse med avreisen og avskjeden fra mange gode venner og fra brødrene i Cîteaux – med utsendelsesgudstjeneste torsdag, og så adjø med dem alle fra de eldste til de yngste foran klosteret klokken halv seks fredag morgen.

På flyplassen i Roissy fikk vi en overraskelse. Vår bror Cyrille hadde glemt sitt identitetskort – det må ha skjedd i forbindelse med presset under de siste forberedelsene – og identifikasjonsbevis er nødvendig for å slippe om bord i fly. Dette gjorde det uventet og nødvendig for Abbeden og Cyrille å vente til søndag med å slutte seg til oss andre. Det var kanskje forsynlig at alle forandringene for vår tilårskomne bror ble ordnet slik.

Vi ble også overrasket på flyplassen i Trondheim. Der ble vi tatt imot med norsk flagg for søster Rosemary fra Tautra og en blomsterbukett til søster Bénédicte de Berkel, som skulle ha ansvar for en retrett hos søstrene våre – og naturligvis var Alan der. Sammen med dem var også en ung amerikaner, Brendan, en kraftig fyr som har vært på gjennomreise på Tautra, men også har hjulpet oss med å komme i orden. Nå begynte vi å høre en setning som skulle gjentas mange ganger de følgende dagene: ”Velkommen til Norge!”. Dette er det samme fellesskapet som kommer til uttrykk ved avreise og ankomst, selv om ordene er forskjellige: ”Dere forlater oss, vi skal ikke se dere” og ”Velkommen, vi er glade for at dere er kommet”. Slik er båndene som holder både våre menneskeliv sammen og som binder oss til Gud – nærvær og adskillelse, slik man sterkt kan oppleve det når våre liv gjennomgår store forandringer.

I dagene som fulgte har vi så fortsatt med å få tingene på plass. Det dreier seg om ganske konkrete ting, detaljer som må rettes opp, småting som mangler, monteringen av vårt nye ysteri som vi vil at skal være i funksjon så snart som mulig. Postkassen er hengt opp og dere kan skrive til oss, søppelkasser til avfallet er kommet …

Nå skal vi etter hvert komme oss gjennom høstregnet mens vi forbereder oss på vinteren. Mye omsorg og kjærlighet er på plass for å ledsage oss på veien, i Kristi etterfølgelse her oppe i det høye nord.